Landhandel med meining



Har du noen gang vært på Drag? Du vet at for å komme fra søndre Nordnorge og til nordre Nordnorge så må du på ferge i Tysfjord. Da er Drag stedet du bør dra fra. Har du i så fall hatt god tid til fergeavgang? Ja for om du ikke bor der fins det nok heller ingen annen grunn tilbå være der.. Men om du først er der kan en tur innom stedets Landhandel, eller Best-stasjon som det også heter, på det sterkeste anbefales. Dette er butikken som har det du trenger, og det du ikke viste du trengte. Skulle lillesøster være urolig i baksete finnes her botemiddel, bamser, dukker, leker og spill. Om storebror skulle få lyst på ferskfisk til middag finnes her alt innen fiskeutstyr, sikkert garn også om du spør. Og skulle svigermor som sitter klemt mellom søskenparet ha gått tom for garn, og/eller mistet både heklekrok og strikkepinner, ja hun får det hun trenger i alle lengder og tykkelser. Om din kone, som ved din side sitter, ser ut som en heks og er pottsur, da har hun helt sikkert mistet vippetangen (tror jeg det hetet) sin og ikke fått klemt opp øyenvippene sin på morgenen...fortvil ikke, på Best på Drag henger slik tang sammen med negleklippere og sakser til høyre for disk. Og hva du enn måtte mangle til bilen din, du finner det her. Sikkert grønne frustasjeopphengsforkoblinget også. Og sitter svigerfar hjemme med dårlige hofter og knær, da ville jeg ikke betenkt meg å spørre om de har nye hofteledd og kneskåler str. 52 til svigerfar. Og glem heller ikke kondomer og graviditetstestet, som sagt, de har alt du ikke viste du trengte. 👍

Tur over Romsdalseggen, 17.07.15

Feeeerie!! Fredag 10. juli rundt kl 19.00 kom jeg hjem, hjem fra 2 uker arbeid i Sverige og rett til 4 uker fritt. Det er ferie og vi går straks i gang med å ferieklargjøre bobilen. Etter 2 dager på Ibestad, min delvise hjemplass, settes kursen sørover, Romsdalen er første mål. Med på lasset, i tillegg til min Heidi og meg selv, er min søster og niese.

 
Her står vi klar, pakket med alt av turutstyr inkl. telt med tilbehør. Dette er en screenshot av "snap" min søster delte med omverden før avgang.
På turen sørover har vi 2 overnattinger, mye prat, trøtte tryner, oppdragelse med hard pedagogikk høres fra salongen bak ryggen min samt at besetningen som helhet konkluderer med at undertegnede har amputert humor. Kl 01.00 16.juni stopper vi i Isfjorden utenfor huset der min svigerinne med gemal holder til. Vi kom hel frem denne gangen også. Været var vått og alle prognoser støttet hverandre om at slik skulle nærmeste døgn forløpe. Og det gjorde det. MEN, da vi våknet opp fredag morgen skinte sola fra BLÅ himmel, ikke en sky, ikke en regndråpe, akkurat slik prognosene enstemmig fortalte det skulle være den dagen. Vi hadde lovet å ta med søster over Romsdalseggen. Slik ble det.

Sekkene var pakket med mat for en dag og klær for allslags vær. Bilen vi hadde tilgjengelig var en 3-seter så Heidi og niese tok første turen opp i Vengedalen, der turen starter, kl halv ni. Vi andre to var klar i dalen kl. halv elleve. Venjedalen er starten for mange toppturer i området, Romsdalshorn, Litjefjellet, Kvanndalstinden, Venjetinden og Blånebba m.fl. starter alle i den dalen. En kan kjøre helt opp i dalen på privat bomvei, 75 kr. pr. tur.  I dalen og opp til eggen er det så som så med dekning  for annen kommunikasjon enn den man gjør med turfølget, så vi hadde avtalt å møtes ved "krysset" der stien deltes til en familieløype og en ekstremløype. Rundt en time etter start var vi fremme ved nevnte kryss. Der sto det 2 smilende ansikter og tok oss i mot. Her ble vi enige om å gå ett stykke opp mot Mjelva (se kart) for så ta en liten rast med litt godis. Deretter gikk vi rolig opp påførste ryggen på Mjelva, der en kan se Romsdalen og Trollveggen for første gang på turen, hvilket herlig syn.

    

I år måtte vi passere snø i noen partier,i fjor var det ikke snøflekken.  Vi tok noen bilder og bega oss lystig videre på turen, sånn 100 meter før vi tok første matpause. Nye bilder ble tatt.

    
Her ser du snøens eget kunstverk øverst og naturens kunstverk nederst, Blånebba med Venjetinden og Venjetindmassivet som ruver godt bak oss. 

    
Her er Romsdalen med Romsdalshorn på venstre side og trollveggen på høyre. Bilde 2 ser du Romsdalshorn nærmest.

Nå begynner den virkelige eggen, den som skiller klinten fra hveten, den som skiller denne eggen fra den mer kjente Besseggen. 3 steder er det sikret med kjetting, enkelte steder måtte jeg løfte Molly opp og hun er godt vandt med fjellvandring. Etter å kløvet oss opp til toppen av Mjelvafjellet på 1.216 moh ble det nok en matpause og ny bilder tas og sola nytes. Deretter gikk turen ned til Åndalsnes, en nokså bratt nedstigning med mye gjørme siste delen. Fra "Ottarbu" og ned er det flere steder bygget trapp. Dette har Sherpaer fra Nepal ordnet de siste årene. Litt før kl. 20 var vi nede. Da ble det bestit pizza vi tok med hjem, der vi hadde et herlig måltid og fordøyde både den og alle dagens inntrykk. Legger ved noen bilder fra siste delen av turen, samt kart med løypetrasee.




Dette bildet må snus 90 gr. høyre....






Til uken kommer flere turer, fra hvor finner vi ut etter hvert, men fjelltur blir det. Til så lenge; Ha det herlig alle sammen!

 

Marvid

 

En litt uvanlig opplevelse, for flere.

Litt av hvert man opplever på jobb. Her en hendelse fra i går og i dag morgest. Jobber som klatrer innen fjellsikring, og vi kom over disse skjønnhetene i går. Ja vi jobber søndag også. Ha glad søndagskveld alle samman! :) 




Hei! Er ikke vi fine? Mannen som har tatt bildet kaller oss pippip og papp, for en tosk! I tillegg tror han vi er Gråspurvunger. Vi ble kjent med han og hans kollega i går. Mens våre foreldre var ute for å lete mat kom det to mennesker, som var fast i tau, ned til oss. Vi bor jo midt i et berg oppi fjellet, i Sverige, så ingen uten vinger kan nå oss, men det gjorde dem. Kollegaen til mannen som har tatt bildet oppdaget oss, vi var ganske redde skal du tro. De ble svært overrasket over å se oss, liksom ar vi var i veien. Hva mente dem med det? Dette er VÅRT hjem. De pratet om hva de skulle gjøre med oss, for som de sa; "vi kan ikke borre med et fuglerede 1 m unna, det vil ta liv av dem". Oi, nå ble vi redde, skulle vi dø nå? De pratet om å flytte oss, og om foreldrene våre ville finne oss. Det lurte jaggu vi også på. Men de ble enige om å prøve dette. Mannen med kameraet begynte å løfte på "bollen" vi ligger i, det kilte i magen tjihiii. Han tok oss ned og ga oss til sin kollega som flyttet oss til en trygg og lun plass 20 m unna. Ville mamma finne oss? Det lurte vi alle på. Jaaaa endelig kom mamma med mat, hun hadde funnet oss. Dette fikk de to mennesken, som egentlig var ganske snille som flyttet oss fremfor å la oss dø ved å ikke finne oss, bekreftet da de kom på jobb i dag, for da fløy mamma ut av redet vårt for å vise at alt var bra. Eller ble hun litt engstelig å fløy? Se det vet vi ikke, men godt har vi det. 󾰀 Han sa han skulle legge historien og bilde av oss ut på sin side på Facebook, samt skrive om oss på bloggen sin, hva nå enn det er.. Håper i allefall vi tar oss godt ut. :) 

PS Stryk aldri på fugleunger! Hos noen arter vil foreldrene da skygge unna dem i ettertid og de dør, mens ande vil hakke liv av dem selv. Dette gjelder nokikke denne arten, men vi rørte selvsagt ikke ungene, kun bunnen av "bollen" ble berørt av våre hender.



Måtte jo selvsagt ta en birdfie, men måtte selv lete etter birden på bildet etterpå.... om du zoomer ser du dem Inni den røde ringen, på sitt nye hjemsted. En lykkelig slutt, tross bryderiet vi skaffet dem. 

 

Marvid

Hundepels og sau...

Lenge siden jeg har "skriftet" her på bloggen så nå er det på tide. Som kjent har jeg som vane å stikke til skogs og fjell hver dag, så også denne dagen. Vi skriver onsdag 17.juni og Molly vil ha meg ut på lufting. Når vi er hjemme blir det som oftest de kjente stier, og på denne årstiden også det kjente dyreliv, vi snakker om våre venner, sauene. Dette er første dagen denne sommeren vi treffer på dem, og Molly blir alltid glad for nye venner... i allefall blir hun ivrig og svært så kontaktsøkende overfor disse intelligente firbeinte. I all sin enkelhet har disse dyrene det med å følge veien/stien der den går fremfor å tre til siden å slippe forbi øvrigheten. Vi bestemmer oss helller da for å snu og ta fatt på returen hjem.



Jeg går først og Molly kommer etter i bandet. Brått blir bandet stramt så jeg snur meg for å se, kanskje hun gjør sitt fornødende. Det gjør hun ikke, hun ruller seg såå fornøyd i lyngen, ikke at det er uvanlig hun liker det, men denne ganger synes det litt rart. Jeg snur og går mot henne, og hva ser jeg? Jo, hun reiser seg opp med et glis om snuten og svart på ryggen... Hun hadde funnet sauens etterlatenskaper, eller bæsj, som det heter i enkelte kretser. 

 

Hvilket delikat syn! Nå er jo jeg vant med sauelorten siden jeg for det meste er oppvokst på saugård, men i hundepelsen er det mer sjeldent opplevd. Vell vell, ikke noe å gjøre ved dette, bare å traske videre hjemover, og for å være på den sikre siden, fant hun en bæsj til å rulle i før vi entret asfalten.. Men hjemme ventet badakaret, et sted hun trives godt og er vel fortrolig med. Det hender ofte at beina må spyles etter tur i naturen. Mulig hun ønsket full dusj med sjampoo og fullt pakke, derfor hun rullet.. hvem vet. Bad ble det i alle fall.

 



Her står hun klar. Ser du at hun smiler og gleder seg? Far gleder seg noe usannsynlig mye til å legge sjampoo over sauens ekskrementer og gnikke den godt!...



Hun smiler ikke like mye her. Far, hva har du gjort med meg? Hvor er den fluffye pelsen min? Kjenner jeg henne rett så er det ikke siste gang...

 

Marvid :)

En liten eftanstur for Molly og far

Mandag, og solen stråler på himmelen som bare bildet i mitt speil kan gjøre. Heidi er på jobb og vi venter besøk når hun kommer hjem. Derfor blir jeg hjemme og steller og stuller, støvsuger og ordner, for tid til tur er det jo ikke. Etter at besøket har dratt derimot, tar Molly meg med på loffing. Halvannen time går vi gjennom skogen, en løype vi har gått 100 ganger før, bare for treningens del da. Og når man vandrer seg gjennom skognaturens pølsebu kan det komme de merkeligste tanker.  Som her, bare en liten knopp til et bjørkeblad jeg tok et bilde av. 

 

Da komponerte min enkle skalle noen strofer. Jeg deler her 5 av disse med deg: 

 LIV

 

Kulde og is

har trukket seg tilbake

til en liten bjørkebladknopp

har de gitt sitt liv.

 

Vinter har passert

våren har endelig vunnet frem

og nå en god og varm sommer

skal den gi sitt liv.

 

Du kvinne og mann

med Amors pil og hjertets bank

er dere nå blitt et par og

kjærligheten gitt liv.

 

I kos og lek

setter dere kurs på  livets landevei

som blomsten og bia, skal også

dere gi nytt liv.

 

Ett nytt liv

vokser seg stor og sterk

for all deres kjærlighet det fikk og 

skal nå selv gi liv.

 

Så til slutt 

når vi i evigheten skal vandre

kan vi da være stolte, fornøyd og glad

over vårt utførte liv?

 

En glad vandrer tenker så mangt, så vær glad jeg skåner omverden for mesteparten....Da vi kom hjem var Heidi nesten ferdig med middagen. Joda jeg er en glad,heldig og lykkelig vandrer som har det beste livet kan gi.

Avslutter med et bilde fra dagens tur, verdens beste turvenner, Molly og undertegnede:



Marvid :)

Lofoten by Pinse

Pinse blir det hvert år, like sikkert som at våren kommer er det at pinsehelgen kommer rund 50 dager etter at Jesus stod opp etter å tilbringt noen dager som død. Jeg kom hjem fra jobb lørdag ettermiddag, vi pakket bobilen og satte kurs mot Lofoten og Henningsvær. Været var meldt strålende de to påfølgende dager, noe dagens vær ikke kunne vitne om. Det regnet idet vi satte automatikken i "drive"og tråkket på gassen, kl. var rundt 20.30. Som vanlig var det stopp på Shell i Bjerkvik for diesel- og -fylling. Fra Gausvik til Kongsvik, en strekning på ett par mil, var det elg-kolonier jeg aldri har sett maken til. Når jeg sier at vi øynet over 20 stk er jeg godt innenfor, de sto alle i veikanten og spiste. Nåvel, turen videre forløp seg normalt og vi kunne svinge inn på parkeringen i Henningsvær litt over kl. 24. Du himmelske levende Jesus, der var det fult, ikke ledig plass for moped engang. Vi viste jo det var pinse og mye utfart, men  at det var codstock-festival, nei det var ikke oss mottatt. Vi var jo der for å klatre fjell, ikke festivalere, men pytt, bare å snu og campe under Festvågtinden. 

 

Vi sover oss gjennom natten og morgenen med, klokken er over 10 når ræva glir ut av sengen. Som vanlig må Molly ha sin morgenrunde så jeg tar den, mens Heidi lager frokost ala eggogannengodis. Vi suser så avgårde mot Kalle, et klatreparadis for oss med slik fetisj. Jammen var det ikke folksomt der også, men disse var i samme ærende som oss, klatring. Sekker pakkes og vi skal finne området som kalles for "paradiset", ytters mot havet.. Det finner vi, men her var det mange før oss så vi finner alternativt område. Dette er tross alt første gang i år så vi starter rolig og enkelt. Men vi utøver aktiviteten kommer skyer dragende, også et britisk par kom sammen med oss. Trivelig folk som siden juli i fjord bare hadde "traveld around". De hadde tatt seg ett år fri for å reise rundt. Regn og litt vind finner oss så vi pakker. Har jo fått noen turer opp veggen så vi er fornøyde. Siden vi har Molly med var det bare 1-taus lengdes klatring på oss, ville jo ikke forlate henne alene mens mor og far stakk opp fjellet.

   

   

Nå kjører vi tilbake til Henningsvær der de fleste har forlatt parkeringen, vi finner plass til bilen og slår kroppene til ro. Vi har netttopp spist så sultne var vi ikke. Tok heller en snartur på klatrekafeen, der var det så fult at selv E.T hadde hatt problemer å finne plass. Vi returnerer til bilen jumper i sengen, ja nei ikke som du tror, vi tar hver vår bok og gir oss litteraturen i vold. Senere blir det middag, vandring på stedet og natt. 

   

Mandag 2. pinsedag, vi har sett oss ut en rute ved "Pianokrakken", en taulengde. Optimistisk drar vi ut, parkerer og finner innsteget. Dette er en lite klatret rute kan vi se. Løse steiner og mose. Men vi prøver.... Jeg skal lede opp, men finner fort ut at denne gir vi opp. Har satt en sikring, men dette fjellet er så svakt at vi gir opp etter at en stein løsnet og traff Heidi, som sto under og sikret meg, på låret. Vi returnerte til gateplan, tok ut stoler og kikket heller opp på de andre som koste seg i fjellet. Det andre bildet under viser Molly, som ufrivillig ble noe våt... Hun gikk i et lite myrtjern hun ikke ante omfanget av dybden i, haha var jo bare halve hunden med våt pels.

   

Dette var alt i denne omgang, hjemturen gikk som smurt og planene for neste tur ble luftet. Følg med, følg med, nå venter vi bare på min neste friuke!

 

Marvid :)

I dag, på den andre siden.

Nok en stille dag, ingen puls over 65. For en bortkastet dag. Selv ikke en opprørt status på facern skapte økt puls. Kunne ikke sitte på ræva og klå skrittet hele kvelden da, så måtte ut. Men hva skulle jeg? Tok en asfaltrunde i boligfelte her i Manndalen, men det ga ingen mening. Så jeg kikket opp mot Nordnesfjellet og lot meg lokke. Måtte ta den i dag om jeg skulle, forlater nok stedet i morgen. Satte avgårde skoen i sørlig retning langs E6, 300 m så satte jeg kursen rett opp mot fjellet for å ta min religion nærmere i sikte. (The mountain is my religion). Eneste spor jeg kunne finne i det bratte terrenget var fjorårets sauespor, om det ikke var geit. Jeg er ikke så bevandret på geitespor. Men min geit, min kjære Heidi, sine spor var det ikke, for når hun setter ned foten blir det helt andre spor...Jaja jeg kravlet meg opp helt til skoggrensen, ca 500 hm, der møtte jeg på kvist. Der ble det stopp, dog jeg kunne klatret opp, men hadde ikke kommet ned same veien. Måtte da gått en annen vei og vasset i snø, fristet ikke i kveld så fra her ble det retur. Men først noen bilder over til fjellet på den andre siden, til Manndalsklubben der jeg var i går.

    

   
 

At det var en bratt skrent utsatt for snøskred var åpenbart, nesten ikke en eneste busk som sto oppreist.

Sooo looong, good people!

 

Marvid :)

Kjapp kveldstur på Ceallu 641 moh

Noen dager siden topptur, beina klør og en arbeidsdager der pulsen knapt er over 80. Etter 3 dager i Manndalen, Kåfjord kommune i nord-Troms, var det på tide å la skoen ta meg til en, for meg, ubesteget topp. Arbeidsdagen vare jo til kl. 18.00, så er det middag 18.30, da er det ikke mye tid igjen. Phøø all tid er til for å brukes, den som har dårlig tid har for lite å gjøre. 

Jeg hadde sett meg ut en nærliggende knaus på 641 moh, burde være fint for en kjapp opp- og ned-tur, nærmere bestemt, Ceallu... Høres jo mer ut som et plagsomt strykeinstrument så jeg kaller den, Manndalsklubben, som det også heter på kartet. Slik ser den ut fra Rorbua jeg bor på: 

Nøyaktig kl 18.58 forlates sjøkanten, 640 hm skal legges under meg. Jeg har rekognosert litt på forhånd slik at jeg vet hvor jeg skal starte, men det er alt. Den første kilometer er kartlagt. deretter går jeg på intuisjon, som så mange ganger før. Kan jeg unngå å gå i andres fotspor er det bra! Det er bratt opp skogen til første topp på 536 moh og på veien får jeg litt å se på. På bildene under er en typisk gamme, og det andre, ja som fjellsikrer så finnes det ting jeg gjerneskulle gjort bed den blokken.. La meg si at den utgjør ingen fare der den står, en dag kommer den dog ned, men den vil nok stoppe i skogen rett under. Bildet må sesmed hodet 90 gr. mot venstre ;)

  

Trasker meg videre oppover skogen, lett klyving før jeg entrer første topp. Så er det å fortsette med klyving og småe snøpassasjer før målet nås Her et noe utsiktsbilder derfra

   

   


På andre siden av Manndalen ligger Nordnesfjellet, (bilde 1 og 2) dette er under konstant overvåkning da en del av fjellet vil rase ut i havet og kan skape flodbølge. Denne delen ligger på andre siden av fjellet. Nå pågår arbeidet med tunnel gjennom fjellet, så blir E6 sikker også her. For den som ser godt etter kan se tunnel-innslaget. Bilde 3 viser veien videre opp mot høyere topp, Rasttevaddja-cohka, 1238 moh.. Bilde 4 videre opp Mandalen. 

Da er det bare å forflytte legeme i motsatt retning, komme seg ned, dusje og finne varmen i badstua. Hvilken avslutning på nok en fin tur, noen regndråper til tross. Passerer dørterskelen kl. 20.56. Legger ved et par bilder til.

  




Inntil neste innlegg; Ha det godt og bruk kroppen, du har tid nok.

Marvid :)

 

Topptur med overantting på topp

Hva gjorde du der, var det noen som spurte meg? Vel, det er vel ingen hemmelighet at jeg har en dragning mot, og en fetisj for fjell.Det nærmeste jeg noen ganger kommer noe religiøst; The mountain is my religion!  Nature is my God! Om noen tvilte, Gud er kvinne.

Jeg har et par sko, de beste jeg noensinne har hatt, og bare disse har båret meg på et 3-sifred antall turer de siste 4 år og de skal nok klare mange flere før de er moden for kommunalt arkiv. Denne turen derimot, av føremessige forhold, falt valget på mer egnede sko,nemlig de samme som jeg bruker til isklatring, måtte være vanntett. Truger var også et naturlig valg. Det er mai den 13. så snøsmeltingen pågår for fult hjemme i Salangen, så med slush som en synker rett igjennom var skotøyet selvvalgt.  Men hvorfor telt? Hadde jo vært på Lifjellet, tett på 1000 moh, flere ganger tidligere. Jo,planen var å gå tidlig på dagen slik at jeg kunne slå leir for deretter besøke nabotoppen innen natten kom på. Det skulle vise seg å ikke komme på tale. På den annen side har jeg mange toppturer og flere teltturer, men aldri kombinert dette med en toppcamp. Så herlig å da kunne gjøre noe for første gang! Etter å lett etter 110-liters sekken uten hell var det å pakke alt i en 55-liters. Der skulle jeg ha ved, vann, mat, primus mm, klær, sovepose, liggeunderlag (2 stk,hunden måtte jo også ha..) og telt. Den observante leser bør nå påpeke kart og kompass.. nei hadde ikke glemt, men det er lite komplisert terreng og jeg er lommekjent  i området så de ble hjemme. 

     

Endelig klar og sekken er på ryggen, trugene i nevene og Molly, vår gode hund, fast i beltet. Været.. ja det var sånn passelig, lettskyet, vindstille (iallefall her nede), jo alt låg til rette for en fin tur. 

Etterhvert som skrittene blir mange blir også skyene tykkere så etter en halv times mars måtte regntrekket på sekken. Og med regnet kom vinden, eller var det omvendt?.. Det var dog for varmt til å ta på jakke så  våt ullskjorte måtte jeg tåle. 

    

Etterhvert som vi går hører vi dunder fra fjellet, det er tung snø og hengskavler som gir sin skjebne til tyngdekraften.  På bildet under ser du et ras som gikk rett under toppen der vi skal ha leir: 

Vi fortsetter å tilbakelegge høydemeter og kilometer, og når skoggrensen passeres og vi tar fatt på ryggen opp mot toppen øker vinden NÅKKA DJEVELSK!!, som bare en nordlending kan si så det og samtidig høres mildt ut. Da får vi den midt i front, liten kuling med storm i kastene, sånn ca. Skall-jakke må på,lue og hette likeså. Hansker? Ja e du fan!  Idet vi entrer toppunktet har vi vært i marsj nesten 4 timer og vinden står på, små dråper pisker også ansiktet.

   

Nå ble det spennende! Jeg har jo satt opp telt noen ganger, men ikke i slik vind. Her burde det helst skje fort, uten å bli blåst avgårde. Vel,teltet og stenger tas ut av posen, posen sikres. Har på forhånd samlet stein for å sikre med. Stenger slås ut, telt rulles ut og barduner og bunn festes til bakken. Hva trenger man stenger til når man har vind? Duken sto som et seil uten de stengene. 15 min tok det å sette opp, endelig kunne jeg få Molly og meg selv i "sikkerhet". Hos meg er det slik at Molly må være i forteltet, vil ikke ha skader i bunnen på innertelt eller madrass. Under rådende forhold var dette noe hun ikke var helt fortrolig med, hun var stadig med snuten i myggnettingen, satte opp de mest sjarmerende øyner og ville inn. Huff, syntes litt synd på henne, men...huff nei!  Jeg spiste så noen ferdigsmurte polarbrød og kokte meg kakao, Molly fikk vann og litt polarbød hun også. Så mens vinden blåste og regn gikk over til sludd, sovnet jeg. Turen til nabotoppen ble selvsagt avlyst. Kl. 20.30 våknet jeg, hva skjer? Det var helt vindstille, jeg kunne ane et glimt av solen. Her måtte vi ut.Tok med en boks mat til Molly, en kakao til meg selv så gikk vi ut. Det var blitt betydelig kaldere, tett over 0 gr. Vi vandrer i ring og jeg tenker fortsatt på den nabotoppen, tar bilder og setter oss litt ned. Kanskje jeg tenner bål når det først er vindstille..

   

   

Men det ville seg ikke denne kvelden. For mens jeg sitter på steinen høres et sus, det er ikke noen som puster meg i nakken, det er en ny vindkule. Kom seg inn, sier jeg bare!  Vel inne lar jeg alt av planer flagre med kulingen, eller nærmere stormen. Jeg tenner primus og lager middag, Real Turmat, med lammekjøtt. Middag inntas, nok en kakao inntas og en telefonsamtale med min kjære Heidi, som sitter hjemme og kan se opp der vi er, så er det stripping i teltet og soveposen kles på. Med ett kommer en vindkule som får Molly til å hoppe opp som om det kom en syl opp av bakken og stakk henne. Hun presser hele seg mot føttene mine,kun adskilt av myggnettingen,hun skjelver. En orkankule passerte oss og jeg tenkte på de resterende bardunene, skulle jeg feste de også? Nei. I stedet trøstet jeg Molly som etterhvert roet seg og la seg ned på sin madrass. Vinden holder nå sin jevne takt, det har begynt å snø, vannrett, og vi sovner. Er våken et par ganger i løpet av natten, registrerer vær som tidligere og sovner igjen. Kl. 7 våkner jeg og da er det ikke mer håp for søvn,har jo sovet nesten 8 timer da. Men ligger bare å hører på vinden, ser på snøen som farer forbi og håper alt roer seg til jeg må pakke. Må være i marsj senest kl 10. Vi skal jo kjøre zip line senere på dagen. Været kjører sitt løp, så da får jeg kjøre mitt. Lager frokost (real Turmat)  til meg og noe gørr på en boks til Molly. Samtidig med at jeg startet pakkingen avtok også værets vrede, så da sekken var klar og vi ute av teltet, var det ikke et vindpust å kjenne, og tåken lettet. Jeg takker min Gud, Naturen, for akkurat det! Her følger 2 bilder, ett fra med det samme jeg sto opp og ett fra før jeg pakket teltet:    

Som du ser på bardunen, de slapper av etter nattens jobb. 9 av totalt 14 barduner gjorde en super jobb. Dette forteller meg at mitt Holmeslett Tramper 3, det kan jeg ta med i vinterstormen uten å frykte noe. Det fins andre norskpatenterte, mer velrenommerte telt enn dette, men ingen bedre! Knapt noen ved siden. Jeg kan skryte av merket, for du vil aldri kjøpe det, ikke før salgsapparatet til Frisport har gitt sine jobber til folk som kan kundebehandling og service! Jeg har jobbet med faget i 23 år og mener å kunne det noenlunde, Frisport og deres forhandlere kan det ikke! 

Hjemturen gikk bare bra, fint vær, 2 timer i slush, vips hjemme. 

   

 

Marvid :)

 

Topptur i snø, sol og tåke!

Tirsdag og vi er fortsatt i Tromsø. I dag er det ingen planer som stenger for aktive sysler, da må det bli topptur. Jeg har et mål, men dette avhenger av været så en plan B er også på plass. YR kan melde om sol hele dagen, de faktiske forhold på utsiden av bilen forteller noe ganske annet. Det sies om Tromsø at; "dæm ska nu fan ha alt! Da sier det seg selv at selv om meteorologene melder sol så tør ikke snø og tåke annet enn å innfinne seg her om tromsøværingen har påkallet dem. Jeg satset på at solen ville komme utover dagen, sekken ble pakket, hunden tatt i bånd, skallklær og passende skotøy kledd på, motivasjonen er innebygget og selvsagt klar til enhver tid. Kl. 10.45 rusler Molly og jeg ut av gårdsplassen, i Tromsdalen, der vi er. Vi finner veien som går oppover dalen, snøen laver ned over oss, tåken ligger helt nede i dalen.

Vi følger skilting mot Tromsdalstinden via Salen, utfra kartet ser jeg at der er nokså bratt, brattere enn jeg vil gå i tåke og snø. Idet vi står innerst i dalen må en avgjørelse tas, her vender vi i sørvestlig retning og går opp mot Litjevatnet. Det blir ikke Tromsdalstinden (Tdt) som ønsket, men heller en tur over Bønntuva, topp 727 og videre til Fløya og ned. Vi forlater hytta ved Litjevatnet og starter stigning opp til Bønntuva. Da plutselig letter skydekket, sola titter frem og Tdt kommer til synet.

Solen skinner på Tdt..

Fra sør kommer solen så vidt over horisonten.

Etter å tatt noen bilder, frosset på fingrene, lekt med Molly, så tusler vi videre. Etter hvert blir lyset dunkelt så konturene i terrenget blir vanskelig å se, men jeg ser vi varden på Bønntuva. Da jeg entrer varden ser jeg en ravn sitte rett ved siden, tar 2 skritt tilbake for å fikle frem tlf. for å ta bilde, men da jeg kommer opp igjen er fuglen fløyet :(



Varden på Bønntuva.

Molly lukter nok fløyet fugl..

Vi fortsetter videre mot Fløya, sikten er god så dette går lekende lett. Mot nord ser jeg tåka legge seg, håper den blir liggende der og lar oss i fred. Det ville den ikke være med på, den finner oss. Når vi er nesten på det laveste punktet før oppstigning til Fløy har den nådd oss, jeg ser ikke en dritt! Retningen har jeg inne så vi bare fortsetter, eneste vei er oppover.

Skulle tro det var himmelen, men det er deilig omsluttende tåke. En liten sort flekk kan ses, det er en stein som man skulle tro var 100 m unna, jeg står rett ved den.

Nå må hvert steg trås forsiktig, alt er hvitt og det kan være en bergknaus å trå utfor.. men vi kommer oss opp på Fløya, denne topp som er en rygg der det er bygget flere varder langs etter. Herfra ser vi ned til storvarden på kanten, der fjellheisen ses.

Panorama av Tromsø...

Kafeen og utkikkspunkt ved fjellheisen.

Vell nede ved kafeen går vi inn, jeg tar på tørt tøy, tar bilder. Jeg har ikke for vane å ta med penger på fjelltur, så det ble dessverre ingen kaffe på meg her så vi fortsetter nedover. Dette skulle bli den mest utfordrende delen av turen, her va det bratt og glatt sti. 3 ganger var jeg på ryggen, heldigvis uten mèn.

klokken 14.35 er vi hjemme igjen og Molly får vasket potene som er fulle av snø mellom putene og vi begge får oss en velfortjent matbit. Når så Heidi og vertskapet kom hjem fra bytur ble det middag.

En herlig tur va det tross hovedmålet står ubesteget, Tromsdalstinden får vente, tipper den står der ved neste anledning....

Marvid :)

 

 

 

Med hjelp fra oven.

Mandag, telefonen ringer, klokken er 0830. Det er revelje og oppvåkningens tid. Jeg fyker ut av sengen,måtte bare klemme Heidi først og ønske god morn, tar rennafart og løper i stuen. Det har snødd i natt, mildvær og regn har blitt til snø,juhuuu. Må ut og kjenne på føret, joda, med guds vilje og sjåfør med litt flaks, så skal vi få bobilen på veien.




Men først må vi ha frokost, lufte bikkja og en kopp kaffe. Vi pakker siste rest i bilen,maten, og starter opp. Heidi kjører foran med Santaen, den skal settes i garagen der bobilen har fått plass når den ikke brukes. Selv setter jeg bobilen i gear, automatgear må vite,  trår forsiktig på gassen. Joda,den flytter seg på flate marka, men hva med vår lille bakke? Jeg svinger over,90 grader høyre og holder gjevn gass, må gi litt mer... Da spinner hjulet, uupssss, slipper gassog trår kjapt litt inn, går saaakte opp, svinger 90 grader venstre og vips så var vi endeloig oppe. Nå kan vi igjen legge milene bak oss. Første stopp er ved lied garage, setter inn Santaen og suser videre på vei til verkstedet, har jo en sensor på motoren som må byttes. Føret er av den ekle sorten, for selv om det har snødd i natten er tempen nå 5 røde. Du vet hvordan det er,? Selvom trangt og vått er godt så gjelder ikke dette for trang vei. På slapseføre stilker vi oss avgårde. 9 meters tunelltelt på 5 tonn, med 16" hjuls og 180 hk motor, det spøker du ikke med. Vi holder 60 km/t til visvinger inn på E6, her er noe bedre så nåle stopper da på 80.

På Lians Caravan, hvor vi har kjøpt bilen, kan dem service. Vi hadde time kl 12.00, vi er litt forsinket men bare noen minutter så jeg tar ikke bryet med å ringe for å si fra. Ti på tolv ringer dem meg, lurer på om jeg kommer? Også der er værgudenes dårlige humør registrertså de lurer på om jeg kommer. Joda, været har sjeldent stoppet meg, varsler bare at vi blir 5 min forsinket, hun takker og sier de står klar med folk. Vi ankommer 12.10 og 1,5 timer senere får vi nøklene, ny sensor er montert og motor god som ny. Desverre var dem godt tom for kjettinger... Tenke seg, når vi har en bil over 3.500 kilo skal det være med 3 kjettinger. Akkurat somde noengang vil bli brukt. Men pga alle biler over nevnte vekt betegnes som som lastebil er dette også en lastebil, med dertilhørende lovverk. EU-kontroll hvert år, kjettinger,min. 5 millimeter mønsterdybde på vinterdekk etc. Håper noen ser galskapen i dette og får bobiler omdefinert til noe mer passende.

Denne turen har vi planlagt litt, vi skal urbaniseres. Tromsø står for tur, Nordens Paris, snøens Paradis. E6 fra Bardufoss til Nordkjosbotn er snølagt. "Vaskebrett" rister bilen, kopper og glass hopper i skapene i ren irritasjon og Molly kikker opp på meg og undres på hva som feiler meg. Gjennom regn og tåke vender vi inn ved Shell Ballsfjord ,Nordkjosbotn eller Vollan,bruk det som passer. Her dreies setet  rundt og vi gjør klar for lunsj. 2 kjappe skiver sklir ned, gammel kaffe skylles ut på Shell toalett, vi setter kurs vestover på E8 Her er det nesten sommerføre, farten er 80,og gjennom Lavangsdalen kommer en lastebil av den store varianten susende forbi, hmmm.

Vi nærmer oss Tromsø der Amfisenteret, Pyramiden, i Tromsdalen er første stopp. Her besøkes Rema og Polet, må jo ha noe med til vertskapet vårt de neste par dagene. På vei fra senteret og til adressen der våre vennner bor er det bakker, det er hardtråkket snø på veien og 5 grader, GLATT! At jeg får denne doningen opp disse bakkene er ikke hverken min feil eller fortjeneste, noen må ha holdt en helbredende hånd over drivhjulene.

Kvelden for øvrig har gått med til prat og pjatt, 71 gr nord på TV og rolig stund (blogging) i bobilen. Tirsdagen står i det urbane tegn med shopping og frisør før vi fyller på med en yderst liten cognac til kvelds, så satses det på fjelltur onsdag.

Molly og far ser 71 gr. nord fra Narvik. Litt moro å se dem klatre "Senterlinja" på Haugfjell, en rute jeg selv har klatret. Men vi har klatret den på skikkelig vis, ikke slik tull dem driver med i den serien, der klatrer dem "jumar" altså i fast tau.

Vel, nok for i dag, ses plutselig om du vil. Ha ei knallfin natt og uke!

Marvid :)

 

Kommer vi oss på tur?

Snart ny uke og ny bobiltur, men kommer vi oss på veien?

Jeg sitter her søndag kveld, det er over midnatt, helgene har vært rolig etter min hjemkomst sent fredag. Lørdag ble en fotttur med hunden vår, Molly. Hun og jeg tok oss et par timer til fjells, været var av den kalde sorten med 5-6 blåe på kvikksølve. Været var strålende og vi fikk med oss siste glimt av solen for 2014, nå ser vi den ikke mer fra huset. Turen gikk der vi har gått 100 ganger før, opp mot Lifjellet. De 2 cm med snø som var kommet knaste under skoen, lyngen var frosset og trærne lyste uskyldig mot oss der vi gikk. Endelig kan vi slippe Molly fri når vi er i naturen, sauene er kommet i hus og de andre dyrene vi kan møte på skremmer nok henne mer enn omvendt.  På veien må vi leke litt, Molly elsker nemlig snø. akkuret som meg Hun ruller og åler seg bortover, hopper etter snøballer jeg kaster, helt til hun blir sliten og helst vil legge seg ned. Det får hun ikke, vi går videre opp til første hytte, her snur vi og rusler ned. Underveis har jeg tatt bilder og sendt snap til Heide, hun er hjemme. Og snap får jeg tilbake, da henger alle matter og tepper fra bobilen på gjerdet til hundegården, hun er i full vasking, bilen skal klargjøres for tur.


Siste glimt av sola fra vårt kjøkkenvindu for i år, vi ønsker den velkommen tilbake i slutten av januar.

Molly leser naturmagasinet. I bakgrunnen, Sjøvegan.

Er ikke jeg vakker?

Tepper til lufting og bil til vask.

Vel nede blir det tur på butikken. Vi får besøk av min datter, Marie, i kveld, så det må bli noe godt til kveldsmå vite, det ble lasagne, mmmm nam nam. Middag til søndag måtte også kjøpes, da kommer i tillegg Heidis datter med kjæreste. Heidi har bestemt seg for pinnekjøtt, sesongens første, så jeg adlyder og handler inn. Kvelden kommer og Marie med. Hun har kjørt i 2 timer på variabelt føre. Det er nå jeg skjønner mine egne foreldre, fra tiden jeg selv var 18 og fersk med førerkort. Man er litt på vakt når ens barn er på langtur på glatta.... Kvelden går rolig med nevnte mat og god drikke til, mineralvann. Sikkert mange som syns lørdagskveldene blir kjedelig uten %-er, men som tidligere nevnt; det er selskapet ikke drikken som gjør kosen.

Så kommer søndag, vi tenker å legge avgårde på kvelden etter besøket er dratt. Men det som på morgenen var bra vinterføreblir fort til blank is på veiene. I takt med middagen som nærmer seg ferdig kommer mildvær og regn. Vi skjønner fort at skal vi komme oss ut med bobilen trenger vi strøbil til gårds. Vell, middagen forløper i godt selskap,årets første smak av jul, og smaksbeskrivelse er overflødig. Etterhvert tømmes huset for folk, alle drar hver til sitt og vi gamle blir igjen. På veien kan man ikke engang gå, men man kan speile seg om man ønsker.  Vi kommer oss ikke ut i dag, må vente til mandag morgen, da kommer forhåpentligvis strøbilen.. Utfordringen er bare at den strør kun veien som går forbi oss, ikke bakken vår som fører oss dit. Vi setter vår lit til sjåføren, kanskje er han god og legger noen korn i bakken. Vi har jo time på verksted kl 12.00 mandag, så skal vi videre...

Dette og mer til får du lese mer om i morgen, nå er det natt, Ole Lukkeøye er påkallet! Sov godt.

Marvid :)

Topptur i Aurland, på fjellet, "Prest", 1478 moh

Nå skrur vu tiden nesten 3 uker tilbake, tror det var tirsdag 14. okt.  Vi ventet på noen deler fra utlandet så det ble ikke jobbet denne dagen. En hel dag fri,med mine kjære hjemme inord, så for å slippe hotellivets kjedsomhet var det på tide med topptur i vakker Vestlandsk natur. Dagens turmål ble fjellet ,Prest, som ligger rett overfor Aurlandsvangen,kommunesenteret i Aurland kommune. Med bare en bil tilgjengelig ble jeg kjørt opp til gården, Bjørgo, for å starte turen. Her er stor parkeringsplass for turister som vil gå denne DNT-merkede toppturen. Dvs. den er ikke merket helt til toppen, men til varden på utsiktspunktet, selve toppen ligger vell 100 hm lengre bak på fjellet, uten utsikt nedover mot Aurlandsfjorden. Veien oppover er bratt og har flere hårnålssvinger, dette er den gamle veien over Tissedalsflyane som lenge var eneste forbindelse mellom Aurland og Lærdal. Lærdalstunellen, som nå er ny hovedåre og en del av E16 mellom Bergen og Oslo, åpnet i år 2000. Den er p.t. verdens lengste veitunell på 2,5 mil. Veien over fjell er nå vinterstengt.

Jeg takker min kollega for turen, går ut av bilen og beskuer toppen der oppe, jeg  står på ca. 900 hm. I lett jogg legger jeg av gårde.

Det første som treffer meg på stien er en stor T malt på sten, Turistforeningens eget symbol. Der oppe ser jeg stien, toppen er ikke synlig enda. Jeg hadde lovet meg selv å gå i rolig tempo oppover, det er ikke lett... Flere ganger tar jeg selv med for høy puls, fan altså, jeg burde smurt sirup under sålene før avgang! Underveis må det tas bilder så det blir litt som en intervalløkt,gå pulsen opp for så å stoppe og ta bilder til minnearkivet.



Der nede ses parkeringsplassen, Auralndsdalen ser du  forsvinne oppe i venstre billedkant. Ennå er terrenget nokså slakt, men straks blir det brattere og utsikten finere.

 
Her er det bratteste partiet, 20 hm krever lett klyving noe som er overkommelig for allle sammen. :)

Nå nærmer varden seg og Aurlandsvangen kommer til syne. Flåm ligger innerst i fjorden.

Mitt turfølge hele veien opp. Solen strålte fra klar himmel, ikke en skydott var å se. Det man derimot kunne se i hopetall var lemen. Det var visst lemen-år i år...



Endelig, etter 45 snaue minutter på slitte joggesko står jeg  ved varden på 1.363 moh. For meg stopper ikke turen her,må selvsagt het til topps.

Utsikt ut Aurlandsfjordeni retning Sognefjorden. Ca. mitt i bildet, på venstre side av fjorden, ligger Undredalen, bygda som etter flommen sist uke er totalt isolert, eneste vei til sivilisasjonen er ferge til Aurland. På den oddenlitt til venstre for mitten ligger det 2 bygninger... plassen der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

 Mitt hjerte vil for alltid tilhøre NordNorge, men jeg er stup forelsket i Vestlandet. Dette bildet, akkompagnert  av Sissel Kyrkjebøs, "Vestland vestland når eg ser deg slik med fagre fjell og fjord og tronge vik. Det stig i all sin venleik stort og vilt. og atter møter meg so mjukt og mildt" illustrerer noe av årsaken. Lange dyper fjorder omringet av stupbratte fjell klarer jeg aldri å motstå!  Nå står vel siste del av dette verset i grill kontrast til siste dagers flommer, men slik er naturen; kontrastfylt.

Fra toppen av "Prest"  1.478 moh. Alt man kan se her er fjell og vidde,her ser du i retning nordøst mot "Blåskavlan"

Nå er det den lange veien ned til hotellet, den må jeg gå... håper ikke sportsbutikken er steng tnår jeg kommer ned, føttene trenger nye ladder. Hadde tenkt å handle disse før jeg gikk, men med åpningstid fra kl. 12.00 kunne jeg ikke vente.

Disse har gått sine mil.. Kanskje jeg burde hatt et abonement på joggesko, slik at dem bare dumpet ned i postkassen 3 ganger i året..

På vei ned passerer jeg dette utsiktpunktetog utsikten herfra ser slik ut:



phuuu, etter 2 laaaange timer på asfalt, lett joggende, er jeg endelig nede. Nå er det 2 år siden sist jeg løp på asfalt, knærne mine takler ikke dette underlaget, og jeg kan love det svei i leggene 3 dager etter dette! Dette er dog ingenting mot opplevelsen en utrolig vakker natur kan gi meg,denoverskygger all verdens selvpåført smerte!

Marvid :)

Flåm,flommen og dagene derpå.

Søndag 2. november, det er 5 dager siden vi ankom riggområdet vårt (basen) i Flåm og blir møtt av et syn vi måtte gni ossi øynene for å tro på. Alt utstyret vårt står under vann. Flåmselvi har erobret nytt land. Vi må inn på området for å hente ut det som hentes kan. Dørene på Skodaen kan ikke åpnes, da får vi basseng i bilen så mine kolleger må klatre ut vinduene og opp på baklemmen på lastebilen. Fra ekosrøret putres det godt under vannet. Vi må få lastebilen i sikkerhet,men hvordan? Når det som kan tas opp er tatt opp setter min kollega seg i sidevinduet på Skodaen og jeg kjører han frem til hytta i lastebilen. Nå er det bare å komme seg vekk før vannet stiger enda mer.

Slik såg det ut bak lastebilen,støvler var nyttesløs da vannet gikk til knærne.

Her er fra torsdag morgen da vi igjen kunne dra på jobb. På grushaugen ser du hvor høy vannstanden hadde kommet utover tirsdag, og i containern vår hadde vannet stått 1,5meter.

Men nå er det søndag og vi har fridag, da måtte jeg ta turen nedom Flåm sentrum og opp Flåmsdalen for i ta skadene nærmere i øyensyn. Som nordlending har jeg vært forskånet for slike naturødeleggelser så det gjør inntrykk å se tragedien som så mange mennesker er påført.

Jeg kjører først nedom sentrum, her har elva også gort sitt. Gatene er et stort gjørmehav, riktignok er det meste spylt rent, spylebilen jobber for fullt undermitt besøk, men mye ligger endaigjen som et minne fra 5 dager siden.



Sentrumsområdet.


Den ene veien som fører til sentrum, veien på andresiden er stengt. På begge sider har vannet vært over både  togskinnen til Flåmsbanen og veien.

Turen videre går oppover Flåmsdalen. De skaden som møtte meg lenger ned i elven er en bagatell mot det som kommer oppi dalen. På veien opp stopper jeg og tar litt bilder.


Her er veien utbedr



Sist mandag var det en bro her.

.

Ved denne falte broen er også veien videre opp dalen stengt. Jeg parkerer bilen og tar beina fatt. Det regner og blåser, men det blåser jeg i, jeg må videre.

På vei oppover kommer tragediens omfang sterkere på. Jeg har jo sett mye av dette på nyhetssendingen på TV, men å se virkeligheten er noe helt annet.

På andre siden av elven kan man se asfalt hengende i friluft. Her har det vært krefter i sving, minst 100 meter av veien er feid vekk.

Dess lengre jeg går jo sterkere blir det. Her ligger restene  av en bygning knust til pinneved.



Ufattelig!

Kommentar overflødig.

Her har nesten hele veien vært borte. Arbeidere har stått på dag og natt for å gjenopprette infrastrukturen slik at dem som enda har hus kan komme fram.

Her har det også vært en bro...

....den sørget for at barna KUNNE komme seg til og fra skolen som ligger rett på andre siden.

Elven har ordnet med panoramautsikt fra dette huset, eller åpen løsning som det også kan kalles. Tror ikke eierne er særlig lykkelig over forandringen.



Øverst i dalen står broen enda, den er nok av bedre kaviltet enn de foregående. Men hva hjelper vel det så lenge veien som fører til broen er borte..

video:20141102104334

 

 Her står jeg på denne broen. Gravemaskinførerne har ikke fri,søndag til tross, her må det jobbes.

 

Her gårikke veien lengre, den ligger ligger spredd nedover på elvebunnen. Den lange bygningen bak til venstre er et fjøs, den henger delvis i løse luften og har fått en liten knekk, tro om den vil stå?...

Med mange inntrykk av en tragedie som bare de involverte kan føle på vender jeg om og trasker tilbake til bilen. Regnet har gjort meg våt, med en fuktighetsprosent som ville kondemnert bobilen vår på flekken, men det er en promillebagatell i fht. hva menneskene her opplever. Håper naturen kan være litt mildere mot dem  itiden fremover.

 

Marvid

Med nattønske og fruktsjimpanse på tur!

 

Fredag, 2 dager etter planen, ny bobil, manglende motorkraft og med selgers marsipankake i magen legger vi ut på tur. Vi bestemmer oss for Senja, Norges nest største øy. Vi skulle i utgangspunktet hatt 4 dager på loffen, men feil på bilen og venting på delen som aldri kom tenker vi at 2 dager får holde. Men det er bare inntil videre. Like etter avgang fra forhandler tikker det inn mail fra min arbeidsgiver. Normalt har vi utreise på mandags morgen, men akkurat denne perioden må vi dra søndag ettermiddag, altså må vi hjem lørdag kveld. Det vi trodde skulle bli en fin 4-døgns tur er nå blitt til 1. HURRAAA! Jaja, 1. døgn er vel bedre enn 0 døgn, trenger jo absolutt ikke bli mindre fin tur av den grunn. Motoren virker faktisk tålig bra, men den er ikke helt med på notene. (Vi hadde 3 netter i bilen, bare at 2 av dem var rett ved forhandler, ikke der vi hadde tenkt å være)

Med humøret oppadgående, gleden over endelig å fått bil vi vil trives i kjører vi nordover E6. Ved Buktamoen svinger vi over på Fylkesvei (FV) 855 mot Finnsnes. Her må vi gjøre stopp på en av byens bensinstasjoner, vi har noe fortært kaffe som må ut. I samme slengen handler vi et par nye kopper for påfyll. Hunden vår, Molly, en toller på 6 år får også utløp for indre press. Vi kjører videre, over broen til Senja og fortsetter sørover øya via FV 860 til Skrolsvik. Hvor skal vi egentlig? Skal vi ikke ta en matbit snart? I Skrolsvik, ved fergeleie, vender vi om og stanser etter 5 min. Her finner vi en utkjørsel vi kan parkere for næringsinntak. For første gang jeg kan minnes ser jeg min egen hjemkommune, Ibestad, fra nord. Ibestad består av 2 øyer, Rolløya og Andørja. Disse er henholdsvis Nord-Europas vannrikeste øy (Rølløya) og fjellrikeste øy (Andørja) i fht. areal. Kommunen huser 1.436 innbyggere pr.januar 2014.  Andørja er den mest kjente av dem med sitt sykkelritt ?Tour de Andørja?, som også står bak rittet ?Arctic Race of Norway?.

 

Andørja.

 

Rolløya.



Måtte selvsagt ha bilde av gliset med mitt paradis i bakgrunnen, Rolløya.

Her tar vi noen bilder til minnearkivet, lager lunsj med stekt egg på skiva. Så kjekt med bobil, bare å stoppe på egnet sted, snu setene, åpne kjøleskapet så er maten nesten klar.

 
Lunsj på G.

Vi fortsetter videre nordover øya igjen, bestemmer oss for å kjøre til yttersiden, altså nordvestsiden av øya, ut mot storhavet. Nesten tilbake på Finnsnes svinger vestover mot kysten. Vi gjør første stopp i Ersfjord, et yndet turistmål for både utenlandske og innenlandske. Skulle lagt ut bilde av den vakre stranden der, men har ingen tilgjengelig i skrivende stund. Vi fortsetter videre gjennom tuneller og smale humpete veier til vi ankommer Senjahopen og til slutt Mefjordvær. Et vakkert fiskevær ytterst på den vakre øy.  Med kraftig kikkert som i tillegg kunne fulgt jordas kurve hadde vi nok sett både Island og Grønnland.  Vi glider inn fiskeværet sammen med ettermiddagens skumring, helt til enden av veien, der du er forpliktet å snu om du vil videre i livet.

Nå er det snart på tide med middag, og i dag må stekeovnen utprøves. Skinkestek med alskens tilbehør, det er hva min kjære har bestemt seg for å lage.. Ovnen fungerer utmerket og føden kommer på bordet, inkl. en flaske rødvin. Der er ytterst sjeldent vi nyter denne drikk, men nå skulle bilen feires. Det ble ikke vin den dagen heller! Flasken hadde slik kork man trenger remedier for å åpne, det heter KORKETREKKER. En slik en var ikke blant innboet, men pytt, da drikker man heller fruktsjimpanse. Vi har alltid kalt denne leskedrikken, champagne, så selv om vi ikke kan bruke dette navnet mer satte ikke det en demper på kosen. Det er nemlig ikke typen drikk som avgjør kosen, det er selskapet. Mitt selskap er således av den ypperste kvalitet fra øverste hylle!

Resten av kvelden nytes fra godskolen, kun avbrutt av en liten kveldstur med hodelykt og bikkje, på nærmeste topp. Den heter Knuten og er 110 meter vertikalt fra havsnivå. Før leggetid løses sudoku så blekket spruter mens nattønsket på NRK P1 akkompagnerer tallene. Her er en liten smakebit, en blanding av Edith Piaff og Ole Paus:

video:20141025004512

 

 

 
Eneste bilde jeg tok av Mefjordvær, tatt i bekkmørket med telefon fra Knuten, 110 moh.

Dagen ettert, lørdag altså, kastet vi loss og kjørte rett hjem og klargjorde for ny arbeidsperiode på undertegnede. Vi hadde, tross livets uforutsetninger, en meget fin  jomfrutur med nybilen. Nå gledes det til friuke, verkstedbesøk for sensorbytte og ny tur. Om noen skulle misforstå, vår forhandler av bilen utfører en meget god jobb med høyt servicenivå. Et liteminus er de lastelukene...

Ha det knakende godt inntil vi ses igjen.

 

Marvid :)

Jomfrutur med utfordringer, men uten plan

 

Så nærmet det seg dagen, jeg skulle komme hjem fra jobb fredag og bilen skulle hentes på lørdag, trodde vi. Jeg kom riktignok hjem på fredag, men hadde allerede da konferert med selger og denne kunne meddele at bilen ikke var klar for levering før onsdag påfølgende uke. De ville gjerne gjøre en god jobb med bilen og trengte tiden. Vel vel, hva kunne vi gjøre annet enn å vente, så helgen og dagene før henting ble brukt til besøksrunder hos familie, samt at Heidi var på jobb.

Så kom onsdagen seilende inn i livet, vi hadde avtalt å stille på formiddagen for overlevering og forventningsfulle gjorde vi entré hos forhandler ca. kl 1100.  Her ble vi tatt hyggelig i mot av meget trivelige selgere og verkstedpersonell. Først ble vi invitert på kontoret for kaffe og signering av papirer, for deretter å bli vist ut i klargjøringshallen der gliset sto parkert, nyvasket og strålende. Strålte gjorde vi også, nå var vi overmodne for utfart, vi skulle jo bruke resten av uken på bobiltur for å teste og evt. finne mangler på bilen. Kanskje skulle vi får en topptur eller to også. Først måtte vi flytte vinterdekken over fra vår gamle bil til nybilen, dem leverer nemlig ikke bobiler der med vinterdekk. Ettersom det er 6 dekk på Burstnern og bare 4 på Detleffsn manglet vi 2. Selger mente at vi kunne bruke 2 av dekken som sto på Burstnern fordi de er merket M+S (Mud & Snow), men så enkelt var det ikke. De dekkene var nemlig ikke godkjent for vinterkjøring så da sto vi der med 2 dekk i manko, inkl. felg. Etter litt frem og tilbake fikk vi 2 nye piggdekk på brukt stålfelg? Nå var vi kommet så langt, bare å pakke over alt utstyr fra vår gamle til nye og legge i vei. Nei, ikke riktig enda. Heidi hadde nemlig tatt seg en runde rundt bilen på egen hånd og lurte på om disse små lastelukene på sidene skulle være slik? Hun hadde da trykket på dem og kjent at de var noe slarkete. Med all den tiden de trengte for å gjøre en god jobb før levering så hadde dem ikke oppdaget at låsene på alle lukene måtte justeres. En mann kastet seg over oppgaven umiddelbart og fikk strammet opp. Endelig var vi klar, fortsatt fornøyd, vi hadde jo fått ordnet opp i alt. Vi ble overrakt marsipankake som takk for kjøpet, håndtrykk i god gentleman-stil ble utført og vi satte lykkelig kursen hjem.

Hjemmebesøket var av den raske sorten, her skulle ikke kastes bort unødig tid. Vi pakket bort sommerdekkene, supplerte noe innbo og forlot gårdsplassen. Det er litt kronglete å komme inn og ut av vår gårdsplass, men den store utfordringen vår hadde kommunens folk fikset i stand. Et par uker tidligere hadde noen av deres utsendte gruset og høynet ?hovedveien? uten å ta med tilførselsveier, dette gjorde at bakken vi kommer opp fra ikke planer med denne veien. Opp bakken det gikk greit, men så skulle jeg svinge 90 grader med en bil på 9 meter. Har du kjent på følelsen av å stå 45 grader på begge veiene med høyre forhjul i lufta. Pga av høydeforskjellen på veiene og lang akselavstand på bilen mistet ene drivhjulet bakkekontakt, hva nå? Selv rev jeg meg i håret og sa sikkert et velmenende ord, men Heidi viste på råd. Hun gikk ut og begynte å dytte stein under hjulet, har jeg nevnt at jeg har en helt fantastisk og smart samboer/kjæreste?! Takket være hennes snarrådighet kunne jeg rygge bilen litt tilbake, ta fart, og får dråget opp på veien. NÅ var vi i gang, men hvor skulle vi? Vi er litt slik; vi skal på tur og turen blir ofte til mens vi kjører/går. Hvorfor skal alt planlegges?  Livet i seg selv er jo nokså uforutsigbart..

Vi velger vei og setter kurs. Humøret er på topp, vi gleder oss til nok en jomfrutur, -- i 2 mil, da skjer det! Vi mister kraften på motoren, gul motorlampe stirrer på meg og i panelet kan leses: CHECK ENGINE!!!! Javel, hva kan det være som feiler gromgutten? Det finnes ingen registerreim på denne, men kjede, så da frykter jeg ingen stor skade så vi bare setter i vei mot forhandler igjen. Bakkene forseres i den snaue hastighet av 30-50km/t.  Nå er det blitt så sent at forhandler har stengt, så vi raster i nærheten slik at vi kan være der tidlig neste morgen. Jeg meddeler min selger oppstått hendelse pr. SMS. Respons kommer umiddelbart; dette fikses i morgen tidlig.

Morgen tidlig kommer og vi stiller opp. En sensor er defekt og må byttes. Normalt er denne lagervare, men nå er det tomt på lager så denne må bestilles fra Oslo, forhåpentligvis kommer den neste morgen. Vi kunne bare kjøre og komme tilbake over helgen om vi ønsket, forteller verkstedmannen, men vi ville gjerne ha bilen i stand først. Vi ble der over natten i håp om ny sensor. Neste dag kom som planlagt, men ingen sensor.

Med redusert motorkraft, godt humør og fortsatt optimisme dro vi av gårde.  Mer om det og litt til får du i morgen.

Ha en fin kveld, med full kraft.!

 

Marvid :)

Vi er stadig under utvikling!

Velkommen til mitt første innlegg på min nye blogg, "bomarkogvillbil".

Vi har startet en ny æra,min samboer, Heidi og jeg. Etter å turnert rundt på turer med personbil og telt har vi nå tatt et skritt videre, vi har skaffet oss bobil, tenke seg til, bil og telt slått sammen i en enhet, LYKKE. Å kunne komme tilbake etter tur, svett og våt, kanskje litt sliten også, til en varm bil MED DUSJ.er virkelig en utvikling. Neida, vi har ikke solgt teltet, det ligger alltid i bobilen klart for flerdagstur i villmarken.

Det hele startet i sommer, vi hadde som vanlig pakket teltet i Santa feen og kjørt på tur til Lofoten, det er jo der klatrefeltene finnes må vite. Vi pleide å slå opp tøyhuset ved feltet, "Gandalfveggen". Men det er vi ikke alene om, ikke det at vi er redde for folk, men på slike steder der mange slår opp sine telt inntas gjerne maten også med dertilhørende utslipp av samme maten, men dai i fordøyd form. Det var i denne forbindelse tanken om bobil kom seilende, det ville vært fint å slippe å sove rett ved andres ekskrementer. Sommerferien kom og vi pakket Santaen og la i vei til Romsdalen, vi hadde noe uoppgjort med noen fjelltopper der, samt at vi skulle besøke slekt. Med tanken om en slik "pensjonisttralle" i bakhodet fant vi veien innom en forhandler der. Dette er jo kostbare greier,men vi tenkte å handle billig,må jo prøve uten slik doning for å kjenne om det er noe for oss. Vi fant der en 2002 mod ,Knaus Sun Liner, som ikke kostet hele skjorta, bare ene armen.Santaen ble tatt i innbytte.

Så, etter etter endt ferie, etter oppgjøret med store Vengetind, store Trolltind og en tur over Romsdalseggen mm,  satte vi glad og fornøyd nyanskaffelsen i gear og kjørte nordover. Vi kunne ikke vært mer fornøyd, glad og lykkelig hadde vi 2 påfølgende turer til Lofoten med denne. Det er rart med det, liten bil, gammel bil... en finner alltid noe en ikke er fornøyd mned. Den var jo liten, støyet mye og ikke super komfort heller så tanken om et bytte meldte seg. Sist i august hadde det seg slik at jeg fikk arbeidsoppdrag på Sunndalsøra, bare et  kraftig steinkast fra Romsdalen og ettersom vi hadde anledning skulle Heidi være med slik at vi kunne ta friuken min på Vestlandstur. Joda, det måtte gå slik, det ble bytte. Denne gang en litt større,litt dyrer, kostet skjorta minus en arm, og litt nyere, en Detleffs Esprit 6840.

Enda mer fornøyd satte ut på ny jomfrutur, denne gikk til Rondane og Strynefjell, en tur innom forhandler for noen utbedringer, før vi kjørte mot nord igjen. Dette er en praktsik og meget god bil, men et trangt badrom gjorde at vi ikke var helt i 100.

Skjebnen skulle ha det til at en større lokal forhandler i nord skulle holde en caravanmesse i månedsskifte september-oktober. Vi hadde egentlig ikke tenkt å dra innom, men nyfrelst og nyfiken som vi er bare måtte vi ta en tur på messens siste dag, søndag. Åååååå så mye vakkert det var å se,det liksom kilte i komfortnerven. Vi endte selvsagt opp med 2 tilbud, en ny og en brukt. Begge disse kostet ikke bare skjorta, men hele dressen. Med hodet fult av tanker og inntrykk dro vi hjem, men det var bare for noen dager, vi måtte tilbake. Ingen av de gitte tilbudene var aktuelle,men vi skulle ha ny bil. Vi prøvekjørte nå en helt ny 2014 mod Hymer SL, banken kunne opplyse at finansiering var på plass, men vi ønsket ikke å betale hele dressen inkl. sko så vi avslo denne bilen. Akkurat da, som en skjebnens ironi, ble vi presentert et trivel par. Dem hadde handlet nytt og skulle bytte inn sin 2012 mod Burstner Elegance 890. Vi ble tatt med på omvisning i bilen og falt pladask for dens funksjonalitet, Joda, etter noen dager var handelen i boks, dog den kostet oss dressen, men vi beholdt skjorta.

Jomfruturen gikk til Senjas storslåtte og vakre natur, mer om denne senere.

Så slik var altså vårt møte med bobilverden. Konklusjon: Vi er stadig under utvikling og vi har hatt en bratt og heftig læringskurve hva valg av bobil gjelder. 3 biler på vell 3 måneder må vel være rekord av noe slag.... Takk for din tid og håper du vil lese mer om våre turer som har vært og som kommer.

 

Marvid :)

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » September 2016 » Juli 2015 » Juni 2015
hits